Procopius (365-366). Centennionalis, preget i Kyzikos. Prakteksenmplar. Gjenstanden nede ved banneret keiseren hoklder er det ingen som vet hva er. Foto: Fritz Rudolf Künker GmbH & Co. KG, auksjon 438, lott 831, Hammerslag: 1600 euro + omkostninger.

Procopius var en mann som kunne vise til en solid militær karriere og en tvilsom utnevnelse til keiser. Han skulle imidlertid ikke regjere lenge. Procopius ble antagelig født i Cilicia i dagens Tyrkia. Han var nevø av keiser Julian II (360–363) på morssiden, og kunne dermed hevde slektskap til det prestisjefylte konstantinske dynastiet. Procopius ble erklært som keiser i september 365, men ble slått av keiser Valens (364–378) allerede i mai 366.

Soldaten

Allerede under keiser Constantius II (337–361), en av Konstantin den stores sønner, fikk Procopius i oppdrag å være sendebud til sassanidekongen. I år 358 ledet han 30 000 mann stasjonert i den øvre delen av Tigris-området.

Under keiser Julian IIs korte regjeringstid var det særlig krigen mot sassanidene som opptok ham. Keiseren deltok selv i felttoget og kjempet i slagene. Han ble såret og døde senere av skadene. Dette førte til en typisk krise i keiserriket: hvem skulle etterfølge den døde keiseren?

Soldatene i øst støttet ganske raskt Jovian (363–364). Jovians regjeringstid ble kort; han døde av kullosforgiftning sammen med sin unge sønn etter snaue åtte måneder. Deretter ble Valentinian I (364–375) utropt til keiser av soldatene. Han hadde høy prestisje, blant annet på grunn av sin bakgrunn, og utnevnte sin yngre bror Valens til medkeiser.

Keiseren

I kaoset ga Jovian Procopius i oppdrag å føre liket av keiser Julian II tilbake til Tarsos for en anstendig bisettelse. Procopius, som var nevø av den avdøde keiseren, fryktet imidlertid å bli oppfattet som en trussel mot den sittende keiseren. Han forlot derfor Tarsos og skjulte seg sammen med familien på Gallipolihalvøya.

Det ble sagt at han var uvitende om Jovians dødsfall da han senere dro mot Konstantinopel. Besøket hans i hovedstaden falt sammen med at to av Julians legioner ankom byen for å hvile. Procopius skal ha gitt dem penger og løfter, og de utropte ham raskt til keiser.

Samtidig var Valentinian I og hans bror Valens allerede utropt til keisere. Procopius befant seg dermed midt i den konflikten han hadde fryktet: han var nå en direkte utfordrer til to keisere med lojale legioner. Valentinian ga sin bror Valens i oppdrag å nedkjempe tronraneren i Konstantinopel. Selv om Valens i utgangspunktet var interessert i å forhandle frem en løsning, endte det i militær konfrontasjon.

Procopius kontrollerte både Thrakia og Bitynia, som begge var strategisk viktige områder. Valens hadde imidlertid størst hell med troppene og vant to avgjørende slag mot Procopius. Deretter flyktet Procopius og gikk i skjul.

Henrettet

Procopius hadde lenge fryktet forræderi, og denne frykten viste seg å være berettiget. Keiser Valens klarte å overtale to av hans generaler til å angi skjulestedet hans, mot løfter om rikdom og fordeler.

Procopius ble funnet og henrettet på brutalt vis: To trær ble bøyd ned, og han ble bundet mellom dem. Da trærne ble sluppet, rev de ham i stykker.

De to forræderske generalene ble senere selv henrettet.

Procopius, solidus i gull. Bilde: Wikipedia Commons.

Myntene

Procopius lot prege mynter ved flere myntsteder: Heraklea, Kyzikos, Nikomedia og Konstantinopel. Hovedstaden hadde lange tradisjoner som myntsted, og myntene fra Procopius holder høy kvalitet i gull, sølv og bronse.

Gullmyntene er svært sjeldne. Sølvmyntene er også meget sjeldne, mens bronsemyntene ikke lenger regnes som like sjeldne som tidligere.

Forsiden av myntene viser et portrett av tronraneren med omskriften: DN PROCOPIVS PF AVG, eller Dominus Noster Procopius Pius Felix Augustus – «Vår herre Procopius, den pliktoppfyllende og lykkelige keiser».

Baksiden viser keiseren i full utrustning med en lanse i den ene hånden, mens han støtter seg til et rikt utsmykket skjold med den andre. Rundt står det REPARATIO FEL TEMP[ORUM], som kan oversettes til at keiseren gjenoppretter de lykkelige tidene. Under står SMKD, en forkortelse for myntstedet Kyzikos.

Samlere flest vil nok hverken få sjansen eller ha budsjett til å kjøpe en av de sjeldne gullmyntene, men det er fullt mulig å skaffe seg en av Procopius’ bronsemynter.

sv Kjetil Kvist

Pengesedler er en spennende del av numismatikken. I motsetning til sine metallbaserte brødre er pengesedler ofte svært fargerike og store. Det gir plass til mange flere detaljer. Mange av den har også en interessant bakgrunn og en historie å fortelle. Noen ganger går det over styr og historiene som fortelles er bare rene rykter og konspirasjonsteorier. Men det gjør jo ikke sedlene noe særlig mindre interessante, kanskje bare enda mer samlerverdige.

Seddelsamleren Anil R. Bohora har samlet noen av de mest kjente (og noen ganske ukjente) historier i en liten bok på 116 sider. Denne boken kan lastes ned herfra: Banknote Stories (ekstern link).

Kanskje finner du historien om noen gamle kjenninger – som SEX-seddelen fra Seychellene, de skjulte budskapene i kinesiske sedler – eller noen helt andre du aldri har hørt om. Samler du ikke sedler, så kanskje du blir inspirert til å starte en samling.

Gullmynt – solidus – utgitt av keiser Avitus. Foto: CNG, Nomos AG, solgt for 57 500 us dollars.

Dette er en uhyre sjelden solidus med portrett av keiseren. Rundt portrettet står det DN AVITVS PERPF AVG, eller Dominus Noster Avitus Perpetuus Felix Augustus, fritt oversatt: «Vår herre Avitus, den evig heldige keiser». Portrettet er ikke særlig godt gravert, noe som kan skyldes at Roma hadde opphørt som myntpregested etter barbarenes herjinger.

Baksiden viser en optimistisk fremstilling av keiseren, der han står med en lanse i den ene hånden og blir kronet av en seiersgudinne (Victoria), som han holder i den andre. Med den ene foten tråkker han en fiende ned i sølen. Rundt står det VICTORIA AVGG. Dette kan tolkes som at han så på seg selv som en seierrik keiser, og at han regjerte sammen med den østromerske keiseren Marcian (som ikke hadde anerkjent ham). Under står myntmerket COMOB, der OB står for obryziacum, som betyr rent gull. COM betyr at mynten er preget etter standard fra Konstantinopel, trolig ved et mobilt myntverksted som fulgte keiseren. Bokstavene A og R i feltene kan være en forkortelse for Arles, et viktig myntsted.

Alle mynter fra Avitus – uansett valør – er særdeles sjeldne. Det er omsatt en rekke bronsemynter som angivelig er utgitt for Avitus. Flere av disse er svært omdiskuterte: Link til blogg om disse (ekstern link).

Bronsemynt angivelig utgitt av keiser Avitus. Flere omsetninger av denne typen er svært omdiskutert.

Avitus er nok en av de gåtefulle personlighetene som tok makten da Vestromerriket nærmet seg slutten. Vi vet ikke så mye om hans tidlige liv eller oppvekst. Hans egentlige navn var Marcus Maecilius Flavius Eparchius Avitus. Familien hans var kjent og velstående, og de var hjemmehørende i dagens Clermont i Frankrike. Familien var en av de mange romaniserte gallerne. Avitus ble født i år 390. Han giftet seg og fikk tre sønner.

Den vestromerske tronen var ledig etter Petronius Maximus, som regjerte en kort stund i år 455 i Roma. Petronius hadde etterfulgt nikkedukkekeiseren Valentinian III (425–455), men ble raskt drept av mobben i Roma.

Det vi kjenner til, er at Avitus gjorde en rask militær karriere og ble sjef for troppene i Gallia i årene 439–440. Han hadde da allerede utmerket seg i det kaotiske Vestromerriket og var en av de romerske offiserene som hadde nære kontakter til det visigotiske hoffet. Kontakten ble knyttet så tidlig som i år 420. Til tross for sin høye militære rang pensjonerte Avitus seg. Han kom ikke tilbake i offentlighetens lys før hunerne invaderte Vestromerriket. I 451 fikk Avitus i stand en allianse mellom romere og visigotere mot hunerkongen Attila.

Under Petronius Maximus’ korte regjeringstid nådde han helt til topps i det militære hierarkiet og var ambassadør ved det visigotiske hoffet. Vi vet også at han hadde senatorrang.

En av de mektigste herskerne i vest var den visigotiske kongen Theoderik II (454–526), som Avitus kjente godt. Han holdt hoff i Tolosa, dagens Toulouse i Frankrike. Theoderik klarte å overtale Avitus til å ta den vestromerske tronen og erklære seg som keiser. «Med deg som keiser,» sa Theoderik, «er jeg en venn.» Fristelsen var nok stor for Avitus, og det gjaldt trolig både makt og ønsket om å sikre fred. Roma var nettopp blitt plyndret av barbarer, og Theoderik ville være en nødvendig og sterk alliert som kunne forhindre at det skjedde igjen.

Det var keiser Marcian (450–457) som styrte det østromerske riket etter Theodosius II (402–450). Det er lite sannsynlig at Marcian noen gang anerkjente Avitus som rettmessig keiser i Vestromerriket. Da Avitus utnevnte seg til konsul i sitt første regjeringsår (noe alle keisere gjorde), hadde han ingen kollega, noe som var uvanlig. Det østromerske hoffet godtok ikke hans konsultittel og utnevnte to andre konsuler i Roma. Dette viser splittelsen mellom de to delene av Romerriket på denne tiden. Avitus var keiser uten tillatelse.

Likevel holdt Avitus på tronen. Hans første oppgave var å konsolidere makten etter at han ble utnevnt til keiser, enten i Toulouse eller Arles. Derfor oppholdt han seg i Gallia den første delen av regjeringstiden. Samtidig viste visigoterne stor interesse for Hispania. De invaderte den gamle romerske provinsen for å slå ned et opprør mot Avitus. Denne ekspansjonen ble imidlertid av mange romerske borgere sett på som en undergravelse av Vestromerriket.

Avitus hadde store ambisjoner: Han ville gjenerobre Kartago fra vandalene og sikre kontroll over provinsen Libya. For å nå dette trengte han visigoterne og deres konge. Men dette var bare ett av flere tiltak som etter hvert underminerte hans grep om keisertronen.

Siden Avitus hadde røtter i Gallia, utnevnte han ofte gallere til høye stillinger i Roma. Dette brakte ham i konflikt både med den jevne romer og de mer fornemme familiene, som hadde regnet med å få høyere stillinger som følge av sin posisjon i det romerske samfunnet.

Hærsjefen Ricimer (død 472) gjorde opprør sammen med Majorian og fikk sterk støtte i hæren og blant de fremste familiene i Roma. Ricimer var selv en romanisert germaner som fikk stor innflytelse i Vestromerriket fra omkring år 461. Nettopp Ricimer skal vi høre mer om under de neste keiserne. Hans posisjon som hærsjef gjorde ham nærmest til keiser i alt utenom navnet. De fleste han utnevnte til keiserembedet, var hans nikkedukker.

Avitus forsøkte å slå ned opprøret og satte inn hæren. Han konfronterte opprørerne i slaget ved Piacentia i 456 (Piacenza i dagens Italia, nær Milano). Der led han et stort nederlag og flyktet. Han ble snart innhentet, men unngikk å bli henrettet. Biskop Eusebius vigslet nemlig den flyktende keiseren til biskop. Etter ett år og tre måneder på den vestromerske keisertronen var det over.

Avitus’ gjerning som biskop ble imidlertid svært kort. Han døde kort tid etter nederlaget, trolig tidlig i år 457. Avitus var på vei hjem til Gallia da han døde. Det er mye spekulert i om han døde av naturlige årsaker, eller om han ble myrdet. Noen kilder mener det var senatet som dømte ham til døden, andre at han ble sultet i hjel eller kvalt.

Avitus etterlot seg tre sønner, og en av dem skulle bli hærsjef under den korte regjeringstiden til Julius Nepos i år 475.

av Kjetil Kvist

Leopold I (1657-1705). 10 dukater 1696. Vekt: 34,61 gram. Foto: NAC 162, lott 1014. Hammerslag 150 000 sveitsiske francs + omkostninger.

Keiseren med den store krigen – og den store leppen

På slutten av 1600-tallet satt en av Europas mektigste herskere på tronen i Wien. Leopold I (1657–1705) var ikke bare tysk-romersk keiser. Han var også konge av Ungarn, Böhmen og Kroatia – og erkehertug av Østerrike. Fra sitt hoff styrte han et rike som strakte seg over store deler av Sentral-Europa.

Men Leopold fikk aldri regjere i fred. Nesten hele livet hans var preget av krig.

Fra sørøst truet hærene til Det osmanske riket. Fra vest presset ambisjonene til Frankrikes mektige konge, Louis XIV. Kampen mot osmanerne skulle til slutt bli en triumf for Leopold og hans allierte. Krigen mot Frankrike derimot, fortsatte lenge etter at keiseren selv var borte.

Likevel er det ikke først og fremst krigene som gjør Leopold lett å kjenne igjen for myntsamlere.

Det er ansiktet hans.

Habsburgernes kjennetegn

På mynter fra tiden er keiseren avbildet med en svært markant underleppe – den berømte «habsburgleppa». Den var et karakteristisk trekk ved habsburgerne, en av Europas mektigste fyrsteslekter.

Gjennom generasjoner giftet familiemedlemmene seg ofte med nære slektninger for å holde makten innenfor dynastiet. Resultatet var at enkelte genetiske trekk ble stadig mer fremtredende.

Hos Leopold var underleppen så tydelig at han til og med fikk det lite flatterende tilnavnet «grisekjeften». Det kan virke litt overraskende at myntgravørene gjenga ansiktet hans såpass realistisk i stedet for å forskjønne det.

Men Leopold slapp likevel relativt billig unna sammenlignet med sin slektning Charles II of Spain. Den spanske kongen var så hardt rammet av slektens genetiske arv at han fikk alvorlige deformasjoner i ansiktet – og betydelige mentale problemer.

Leopold selv var derimot en energisk og ambisiøs hersker. Han var også dypt religiøs. Som overbevist katolikk ønsket han å styrke den katolske troen i riket sitt og presse protestantismen tilbake. Dette skapte særlig konflikter i Ungarn, der religiøse og politiske motsetninger allerede var sterke.

Situasjonen ble ikke enklere av at osmanerne forsøkte å utnytte nettopp disse spenningene.

Krigen mot tyrkerne på Balkan ble lang og kostbar. Men til slutt kunne Leopold feire flere viktige seire og gjenerobringen av en rekke strategiske byer og festninger.

Keiseren og alkymien

Selv en krigersk keiser hadde tid til andre interesser.

Som mange monarker på 1600-tallet elsket Leopold jakt og ridning. Han var også en dyktig musiker og komponerte selv musikk. Men en av hans mer uvanlige interesser var alkymi.

I dag forbindes alkymi ofte med mystiske forsøk på å forvandle bly til gull. På 1600-tallet var det derimot en seriøst tatt vitenskap – og en viktig forløper til moderne kjemi.

Fra denne interessen finnes det et ganske spesielt minne i samlingen til Kunsthistorisches Museum Wien.

Der oppbevares en metallplate som veier hele 7,2 kilo. Den er laget av en legering av gull, sølv og kobber og er dekket av portretter og innskrifter.

Da platen ble presentert for keiseren på St. Leopolds dag i 1677, så den tilsynelatende ut som en vanlig sølvplate. Men da Leopold vasket den, skiftet metallet farge og fremsto plutselig som rent gull. Hvordan dette trikset ble gjort, har fascinert historikere siden.

Men selv om keiseren hadde interesse for alkymi, trengte han ikke magiske forvandlinger for å skaffe seg gull.

Han kunne ganske enkelt prege det.

Sølvplaten Leopold gjorde om til gull på St. Leopoldsdag i 1677. Denne store platen veier 7,2 kilo og er en legering av gull, sølv og kobber. I dag er den utstilt i Kunsthistorisches Museum in Wien. Foto: Kjetil Kvist.

Gullmynten fra Transilvania

Leopold preget en lang rekke gullmynter i løpet av sin regjeringstid – fra små dukater til imponerende store mynter. Denne mynten er en såkalt 10-dukater, og den veier 34,61 gram. Den ble preget i Transilvania på keiserens ordre.

På forsiden ser vi et stort portrett av keiseren. Han bærer laurbærkrans på hodet – et tydelig nikk til de romerske keiserne fra antikken. Den enorme krøllete parykken følger datidens mote, og kroppen er kledd i rustning. Rundt halsen henger ridderordenen Det Gyldne Skinns Orden, en av Europas mest prestisjefylte katolske ordener.

Omskriften rundt portrettet lyder:

LEOPOLDVS DG RO M I S AVG GER HVN BO REX

Det kan oversettes omtrent slik:
«Leopold, av Guds nåde romersk keiser, konge av Tyskland, Ungarn og Böhmen.»

På baksiden brer symbolet på keiserriket seg over hele mynten: den kronede dobbelt hodede ørnen til Holy Roman Empire. De to hodene symboliserte at keiserens makt strakte seg i alle retninger. På brystet bærer ørnen våpenskjoldet til Transilvania.

Omskriften lyder DVCATVS NOV TRANSYLVANIAE – «den nye dukaten fra Transilvania». Samtidig forteller den også noe om myntens kvalitet: Den er laget etter dukatstandard, med omtrent 98,6 prosent rent gull.

Det var altså ikke alkymi som sto bak dette gullet.

Det var keiserlig makt.

Av Kjetil Kvist

Augustus (27 f.Kr.-14 e.Kr.) Denar, vekt 3,74 gram. Preget ved spansk myntsted. Foto: Classical Numismatic Group. Triton XXIX. Hammerslag: 3500 us dollars + omkostninger

Da diktatoren Julius Caesar (100–44 f.Kr.) ble drept i verdenshistoriens mest berømte attentat, kastet det Roma ut i en lang og kostbar borgerkrig. Caesars støttespillere tok opp kampen mot attentatmennene, og i maktkampen som fulgte trådte særlig én mann fram som leder: Marcus Antonius.

Attentatmennene, med Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus i spissen, forsøkte først å holde seg i Roma. Men situasjonen ble raskt farlig for dem. Caesar hadde vært svært populær blant folket, og stemningen i byen var alt annet enn trygg for dem som sto bak drapet. Til slutt måtte de flykte.

Samtidig dukket det opp flere som ønsket å utnytte Caesars enorme popularitet. En av dem var hans unge adoptivsønn og arving, Augustus – den gang kjent som Octavian. Senere skulle han bli historiens første romerske keiser.

Octavian sverget tidlig hevn over attentatmennene. Men han brukte ikke bare våpen i kampen om makten. Han tok også i bruk et langt mer subtilt virkemiddel: mynter.

I Romerriket var det å være myntmester en politisk mulighet. Stillingen fungerte nærmest som et springbrett til en større karriere. Derfor brukte mange myntmestere myntene til å hedre sin egen slekt og minnes bragdene til berømte forfedre. Etter drapet på Caesar fikk denne praksisen et helt nytt politisk innhold. Nå ble mynter et effektivt propaganda­middel.

En av de mest berømte myntene fra denne tiden er en denar med bilde av en komet. Mynten ble riktignok preget i år 19 f.Kr., flere tiår etter Caesars død, men motivet peker tilbake på en dramatisk hendelse kort tid etter attentatet. Omskriften på mynten – «Divus Julius» – avslører budskapet: Julius Caesar var blitt en gud.

Historien bak kometen begynner med noen store festligheter som Octavian arrangerte til ære for sin adoptivfar. Slike offentlige feiringer var viktige i romersk politikk, og den unge arvingen hadde råd til å gjøre det skikkelig. Han hadde nemlig arvet en enorm formue etter Caesar og var nå en av de rikeste mennene i Roma.

Gjestene fikk mat og vin i overflod. Likevel var det ikke festmåltidet folk snakket om etterpå.

Under feiringen dukket nemlig en komet opp på himmelen. Den var så klar at den til og med kunne sees i dagslys. I flere dager hang den lysende over byen – i hele syv dager, ifølge kildene. For de overtroiske romerne var dette alt annet enn et tilfeldig himmelfenomen. Mange tolket kometen som et tegn: Den guddommelige Caesar hadde vist seg på himmelen.

Historien kan faktisk ha et snev av sannhet. Samtidige opptegnelser fra Han-dynastiet i Kina beskriver en komet som ble observert på samme tid. Fenomenet ser altså ut til å ha vært virkelig.

Octavian grep sjansen umiddelbart. Han brukte kometen som bevis på at Caesar hadde blitt guddommelig. Det romerske senatet lot seg overtale – eller kanskje presset – til å vedta at den myrdede diktatoren nå skulle æres som en gud.

For Octavian var dette politisk gull verdt.

Han sørget for at statuer av Caesar fikk en stjerne – eller komet – plassert på hodet. Samtidig tok han selv en ny og svært nyttig tittel: CAESAR DIVI FIL, «sønn av den guddommelige Caesar». Å kunne kalle seg sønn av en gud ga en helt spesiell autoritet i romersk politikk.

Historien om kometen inspirerte også datidens diktere. Den romerske poeten Ovid ga fenomenet en enda mer dramatisk forklaring. I hans versjon ber guden Jupiter gudinnen Venus om å hente Caesars sjel og føre den opp til himmelen. På vei opp begynner sjelen å brenne, flyr forbi månen og blir til en strålende stjerne.

Kanskje var det nettopp dette øyeblikket romerne mente de så på himmelen – da Caesars sjel skjøt ut av Venus’ hender og ble til kometen som senere ble foreviget på en romersk mynt.

sv Kjetil Kvist