Aemilian, antoninianus. Sølvmynt 3,13 gram, 2,2 cm i diameter. Bilde: Leu Numismatik, webauction 42, lott 2774. Resultat: 130 sveitserfrancs + omkostninger.

Aemilian var militærkommandanten som knuste goterne og ble hyllet som helt ved Donau. Han ble utropt til keiser av troppene og marsjerte mot Roma. Kort tid etter ble han drept da en ny militærkommandant gjorde krav på keisermakten.

Marcus Aemilius Aemilianus kom fra Nord-Afrika. Han ble sannsynligvis født rundt år 210 på Girba i den romerske provinsen Africa. Denne provinsen omfattet i hovedsak det som i dag er Tunisia og deler av Algerie og Libya. Girba er den øya som i dag heter Djerba, utenfor kysten av Tunisia. Ifølge senere historiske kilder skal Aemilian ha vært svart, men det er naturligvis vanskelig å fastslå ut fra myntportrettene. Aemilian giftet seg med Cornelia Supera, som også skal ha kommet fra provinsen Africa. De kan ha fått barn sammen, men eventuelle barn er ikke omtalt i de historiske kildene.

Aemilian kom ikke fra en fornem eller ærerik familie. Hans fremgang skyldtes først og fremst en vellykket militær karriere, som under keiser Trebonianus Gallus (251–253) førte ham til Donau. Elven fungerte som en naturlig grense mot goterne, som hadde etablert seg nord for Donau rundt år 230.

Tradisjonelt har historikere hevdet at goterne kom fra Skandinavia, og den svenske kongen har lenge hatt tittelen «Goternes konge». På Aemilians tid var det imidlertid Cniva som ledet goterne. Han var en dyktig militær strateg og hadde tidligere oppnådd gode vilkår da keiser Trebonianus Gallus forhandlet frem en fredsløsning. En del av avtalen innebar årlige utbetalinger til goterne mot at de skulle avstå fra å plyndre romersk territorium. Cniva lot seg likevel ikke pasifisere, og i år 253 gikk han igjen til angrep over Donau. Denne gangen hevdet goterne at romerne ikke hadde betalt tributtet for året, og de kom for å ta det de mente de hadde krav på.

Aemilian, som var militærkommandant ved Donau, gikk til motangrep. Det gikk så godt at styrkene hans klarte å drepe mange av goterne som hadde krysset grensen. Deretter forfulgte han dem inn på deres eget territorium, hvor romerne plyndret flere gotiske bosetninger. Det var en etterlengtet seier over goterne, og Aemilian ble dagens helt.

Det hører også med til historien at Aemilian og soldatene hans klarte å frigjøre mange romerske fanger som Trebonianus Gallus tidligere hadde latt goterne beholde. Soldatene var ikke sene om å utrope Aemilian til ny romersk keiser.

Det var kanskje heller ikke annet å forvente av legionene ved Donau. De hadde tidligere utropt Pacatian til keiser i 248, Decius i 249, Trebonianus Gallus i 251 og nå altså Aemilian i 253. Både Decius og Trebonianus Gallus hadde lykkes med sine krav på keisermakten. Decius beseiret keiser Filip I Araberen (244–249), mens Trebonianus Gallus kom til makten etter Decius’ død. Da det var Aemilians tur, gikk det tilsynelatende like bra. Han samlet hæren sin og marsjerte mot Roma.

Aemilian må ha hatt betydelig selvtillit. Ved å ta med seg legionene mot Roma etterlot han grensen nesten helt ubemannet. Det kan ha vært fordi goterne var så grundig slått at de romerske offiserene ikke fryktet et nytt angrep med det første.

Trebonianus Gallus og hans sønn Volusian satt fortsatt ved makten i Roma. De hadde Senatets støtte, og Aemilian ble erklært som «fiende av staten». Dermed var det legitimt å drepe ham. De kan ha undervurdert Aemilians styrke og antatt at han bare hadde med seg en mindre militærstyrke mot Roma. Selv hadde de betydelige styrker til rådighet og satte ut for å stanse opprøret.

Likevel var det Aemilian som nok en gang gikk seirende ut av kampen. Trebonianus Gallus og Volusian flyktet og forsøkte å vente på forsterkninger. Publius Licinius Valerianus hadde på dette tidspunktet kontroll over flere legioner i Gallia, opprinnelig samlet med tanke på et felttog mot perserne. Valerian synes imidlertid å ha hatt egne planer og kom ikke Trebonianus Gallus til unnsetning.

Keiseren og sønnen kunne derfor se langt etter forsterkninger. Begge ble drept av sine egne soldater, som deretter erklærte sin lojalitet til Aemilian.

I Roma erklærte Senatet snart også Aemilian som keiser. Da den nye keiseren lovet å bekjempe sassaniderkongen Shapur I (ca. 240–270) og fortalte Senatet at han betraktet seg selv som deres general, ble han overøst med keiserlige titler. Aemilian fikk raskt flere av titlene vi forbinder med keisermakten: «Pius», «Felix», «Pater Patriae», «Pontifex Maximus» og «tribunicia potestas». Han ble med andre ord fremstilt som den fromme og lykkelige keiseren, fedrelandets far og folkets beskytter.

Den eneste viktige tittelen han ikke fikk, var «konsul». Det kan ha hatt sammenheng med hans beskjedne bakgrunn og at han ikke kom fra en etablert senatorslekt. Men til tross for Senatets nesegruse beundring – som de helt sikkert også hadde vist hans tre forgjengere – skulle Aemilians regjeringstid bli svært kort.

Det blir vanligvis sagt at Aemilian regjerte i bare omkring tre måneder. «Aemilian kom fra en ekstremt ubetydelig familie, og hans regjeringstid var enda mer ubetydelig», skrev historikeren Eutropius. Den nye keiseren ble drept allerede før midten av september, og han kan derfor ha vært i Roma i bare noen få uker. Noen nye bragder rakk han ikke å utføre etter seieren over goterne ved Donau.

Det som hadde skjedd, var at Valerian begynte å flytte på legionene sine etter at Trebonianus Gallus og Volusian var blitt drept. Han ble raskt utropt til ny keiser av sine egne soldater og marsjerte mot Roma, angivelig for å hevne de tidligere keiserne. Det førte raskt til at Aemilian ble drept av sine egne soldater. Den korte keisertiden var dermed over.

Myntene fra Aemilians regjeringstid er alle uvanlige, og gullmyntene er spesielt sjeldne. Samlingens nummer 365 viser keiserens portrett på forsiden, omgitt av omskriften IMP AEMILIANVS PIVS FEL AVG, som er forkortelser for Imperator Aemilianus Pius Felix Augustus. Det betyr omtrent «keiser Aemilian, den fromme, lykkelige og opphøyde».

Baksiden er minst like optimistisk. Her står halvguden Hercules med bue og løveskinn, mens han lener seg mot sin legendariske klubbe. Rundt figuren står [H]ERCVLI VICTORI, «Til Hercules den seierrike». Hercules var spesielt populær blant soldatene, og motivet kan tolkes som en hentydning til at Hercules hadde hjulpet Aemilian i den seierrike kampen mot goterne.

Det skulle imidlertid vise seg at Hercules ikke var en spesielt god beskytter av den nye keiseren. Aemilian tapte maktkampen mot Valerian og ble drept av sine egne soldater bare noen måneder etter at han hadde vunnet sin store seier ved Donau.