Gullmynt – solidus – utgitt av keiser Avitus. Foto: CNG, Nomos AG, solgt for 57 500 us dollars.

Dette er en uhyre sjelden solidus med portrett av keiseren. Rundt portrettet står det DN AVITVS PERPF AVG, eller Dominus Noster Avitus Perpetuus Felix Augustus, fritt oversatt: «Vår herre Avitus, den evig heldige keiser». Portrettet er ikke særlig godt gravert, noe som kan skyldes at Roma hadde opphørt som myntpregested etter barbarenes herjinger.

Baksiden viser en optimistisk fremstilling av keiseren, der han står med en lanse i den ene hånden og blir kronet av en seiersgudinne (Victoria), som han holder i den andre. Med den ene foten tråkker han en fiende ned i sølen. Rundt står det VICTORIA AVGG. Dette kan tolkes som at han så på seg selv som en seierrik keiser, og at han regjerte sammen med den østromerske keiseren Marcian (som ikke hadde anerkjent ham). Under står myntmerket COMOB, der OB står for obryziacum, som betyr rent gull. COM betyr at mynten er preget etter standard fra Konstantinopel, trolig ved et mobilt myntverksted som fulgte keiseren. Bokstavene A og R i feltene kan være en forkortelse for Arles, et viktig myntsted.

Alle mynter fra Avitus – uansett valør – er særdeles sjeldne. Det er omsatt en rekke bronsemynter som angivelig er utgitt for Avitus. Flere av disse er svært omdiskuterte: Link til blogg om disse (ekstern link).

Bronsemynt angivelig utgitt av keiser Avitus. Flere omsetninger av denne typen er svært omdiskutert.

Avitus er nok en av de gåtefulle personlighetene som tok makten da Vestromerriket nærmet seg slutten. Vi vet ikke så mye om hans tidlige liv eller oppvekst. Hans egentlige navn var Marcus Maecilius Flavius Eparchius Avitus. Familien hans var kjent og velstående, og de var hjemmehørende i dagens Clermont i Frankrike. Familien var en av de mange romaniserte gallerne. Avitus ble født i år 390. Han giftet seg og fikk tre sønner.

Den vestromerske tronen var ledig etter Petronius Maximus, som regjerte en kort stund i år 455 i Roma. Petronius hadde etterfulgt nikkedukkekeiseren Valentinian III (425–455), men ble raskt drept av mobben i Roma.

Det vi kjenner til, er at Avitus gjorde en rask militær karriere og ble sjef for troppene i Gallia i årene 439–440. Han hadde da allerede utmerket seg i det kaotiske Vestromerriket og var en av de romerske offiserene som hadde nære kontakter til det visigotiske hoffet. Kontakten ble knyttet så tidlig som i år 420. Til tross for sin høye militære rang pensjonerte Avitus seg. Han kom ikke tilbake i offentlighetens lys før hunerne invaderte Vestromerriket. I 451 fikk Avitus i stand en allianse mellom romere og visigotere mot hunerkongen Attila.

Under Petronius Maximus’ korte regjeringstid nådde han helt til topps i det militære hierarkiet og var ambassadør ved det visigotiske hoffet. Vi vet også at han hadde senatorrang.

En av de mektigste herskerne i vest var den visigotiske kongen Theoderik II (454–526), som Avitus kjente godt. Han holdt hoff i Tolosa, dagens Toulouse i Frankrike. Theoderik klarte å overtale Avitus til å ta den vestromerske tronen og erklære seg som keiser. «Med deg som keiser,» sa Theoderik, «er jeg en venn.» Fristelsen var nok stor for Avitus, og det gjaldt trolig både makt og ønsket om å sikre fred. Roma var nettopp blitt plyndret av barbarer, og Theoderik ville være en nødvendig og sterk alliert som kunne forhindre at det skjedde igjen.

Det var keiser Marcian (450–457) som styrte det østromerske riket etter Theodosius II (402–450). Det er lite sannsynlig at Marcian noen gang anerkjente Avitus som rettmessig keiser i Vestromerriket. Da Avitus utnevnte seg til konsul i sitt første regjeringsår (noe alle keisere gjorde), hadde han ingen kollega, noe som var uvanlig. Det østromerske hoffet godtok ikke hans konsultittel og utnevnte to andre konsuler i Roma. Dette viser splittelsen mellom de to delene av Romerriket på denne tiden. Avitus var keiser uten tillatelse.

Likevel holdt Avitus på tronen. Hans første oppgave var å konsolidere makten etter at han ble utnevnt til keiser, enten i Toulouse eller Arles. Derfor oppholdt han seg i Gallia den første delen av regjeringstiden. Samtidig viste visigoterne stor interesse for Hispania. De invaderte den gamle romerske provinsen for å slå ned et opprør mot Avitus. Denne ekspansjonen ble imidlertid av mange romerske borgere sett på som en undergravelse av Vestromerriket.

Avitus hadde store ambisjoner: Han ville gjenerobre Kartago fra vandalene og sikre kontroll over provinsen Libya. For å nå dette trengte han visigoterne og deres konge. Men dette var bare ett av flere tiltak som etter hvert underminerte hans grep om keisertronen.

Siden Avitus hadde røtter i Gallia, utnevnte han ofte gallere til høye stillinger i Roma. Dette brakte ham i konflikt både med den jevne romer og de mer fornemme familiene, som hadde regnet med å få høyere stillinger som følge av sin posisjon i det romerske samfunnet.

Hærsjefen Ricimer (død 472) gjorde opprør sammen med Majorian og fikk sterk støtte i hæren og blant de fremste familiene i Roma. Ricimer var selv en romanisert germaner som fikk stor innflytelse i Vestromerriket fra omkring år 461. Nettopp Ricimer skal vi høre mer om under de neste keiserne. Hans posisjon som hærsjef gjorde ham nærmest til keiser i alt utenom navnet. De fleste han utnevnte til keiserembedet, var hans nikkedukker.

Avitus forsøkte å slå ned opprøret og satte inn hæren. Han konfronterte opprørerne i slaget ved Piacentia i 456 (Piacenza i dagens Italia, nær Milano). Der led han et stort nederlag og flyktet. Han ble snart innhentet, men unngikk å bli henrettet. Biskop Eusebius vigslet nemlig den flyktende keiseren til biskop. Etter ett år og tre måneder på den vestromerske keisertronen var det over.

Avitus’ gjerning som biskop ble imidlertid svært kort. Han døde kort tid etter nederlaget, trolig tidlig i år 457. Avitus var på vei hjem til Gallia da han døde. Det er mye spekulert i om han døde av naturlige årsaker, eller om han ble myrdet. Noen kilder mener det var senatet som dømte ham til døden, andre at han ble sultet i hjel eller kvalt.

Avitus etterlot seg tre sønner, og en av dem skulle bli hærsjef under den korte regjeringstiden til Julius Nepos i år 475.

av Kjetil Kvist

Leopold I (1657-1705). 10 dukater 1696. Vekt: 34,61 gram. Foto: NAC 162, lott 1014. Hammerslag 150 000 sveitsiske francs + omkostninger.

Keiseren med den store krigen – og den store leppen

På slutten av 1600-tallet satt en av Europas mektigste herskere på tronen i Wien. Leopold I (1657–1705) var ikke bare tysk-romersk keiser. Han var også konge av Ungarn, Böhmen og Kroatia – og erkehertug av Østerrike. Fra sitt hoff styrte han et rike som strakte seg over store deler av Sentral-Europa.

Men Leopold fikk aldri regjere i fred. Nesten hele livet hans var preget av krig.

Fra sørøst truet hærene til Det osmanske riket. Fra vest presset ambisjonene til Frankrikes mektige konge, Louis XIV. Kampen mot osmanerne skulle til slutt bli en triumf for Leopold og hans allierte. Krigen mot Frankrike derimot, fortsatte lenge etter at keiseren selv var borte.

Likevel er det ikke først og fremst krigene som gjør Leopold lett å kjenne igjen for myntsamlere.

Det er ansiktet hans.

Habsburgernes kjennetegn

På mynter fra tiden er keiseren avbildet med en svært markant underleppe – den berømte «habsburgleppa». Den var et karakteristisk trekk ved habsburgerne, en av Europas mektigste fyrsteslekter.

Gjennom generasjoner giftet familiemedlemmene seg ofte med nære slektninger for å holde makten innenfor dynastiet. Resultatet var at enkelte genetiske trekk ble stadig mer fremtredende.

Hos Leopold var underleppen så tydelig at han til og med fikk det lite flatterende tilnavnet «grisekjeften». Det kan virke litt overraskende at myntgravørene gjenga ansiktet hans såpass realistisk i stedet for å forskjønne det.

Men Leopold slapp likevel relativt billig unna sammenlignet med sin slektning Charles II of Spain. Den spanske kongen var så hardt rammet av slektens genetiske arv at han fikk alvorlige deformasjoner i ansiktet – og betydelige mentale problemer.

Leopold selv var derimot en energisk og ambisiøs hersker. Han var også dypt religiøs. Som overbevist katolikk ønsket han å styrke den katolske troen i riket sitt og presse protestantismen tilbake. Dette skapte særlig konflikter i Ungarn, der religiøse og politiske motsetninger allerede var sterke.

Situasjonen ble ikke enklere av at osmanerne forsøkte å utnytte nettopp disse spenningene.

Krigen mot tyrkerne på Balkan ble lang og kostbar. Men til slutt kunne Leopold feire flere viktige seire og gjenerobringen av en rekke strategiske byer og festninger.

Keiseren og alkymien

Selv en krigersk keiser hadde tid til andre interesser.

Som mange monarker på 1600-tallet elsket Leopold jakt og ridning. Han var også en dyktig musiker og komponerte selv musikk. Men en av hans mer uvanlige interesser var alkymi.

I dag forbindes alkymi ofte med mystiske forsøk på å forvandle bly til gull. På 1600-tallet var det derimot en seriøst tatt vitenskap – og en viktig forløper til moderne kjemi.

Fra denne interessen finnes det et ganske spesielt minne i samlingen til Kunsthistorisches Museum Wien.

Der oppbevares en metallplate som veier hele 7,2 kilo. Den er laget av en legering av gull, sølv og kobber og er dekket av portretter og innskrifter.

Da platen ble presentert for keiseren på St. Leopolds dag i 1677, så den tilsynelatende ut som en vanlig sølvplate. Men da Leopold vasket den, skiftet metallet farge og fremsto plutselig som rent gull. Hvordan dette trikset ble gjort, har fascinert historikere siden.

Men selv om keiseren hadde interesse for alkymi, trengte han ikke magiske forvandlinger for å skaffe seg gull.

Han kunne ganske enkelt prege det.

Sølvplaten Leopold gjorde om til gull på St. Leopoldsdag i 1677. Denne store platen veier 7,2 kilo og er en legering av gull, sølv og kobber. I dag er den utstilt i Kunsthistorisches Museum in Wien. Foto: Kjetil Kvist.

Gullmynten fra Transilvania

Leopold preget en lang rekke gullmynter i løpet av sin regjeringstid – fra små dukater til imponerende store mynter. Denne mynten er en såkalt 10-dukater, og den veier 34,61 gram. Den ble preget i Transilvania på keiserens ordre.

På forsiden ser vi et stort portrett av keiseren. Han bærer laurbærkrans på hodet – et tydelig nikk til de romerske keiserne fra antikken. Den enorme krøllete parykken følger datidens mote, og kroppen er kledd i rustning. Rundt halsen henger ridderordenen Det Gyldne Skinns Orden, en av Europas mest prestisjefylte katolske ordener.

Omskriften rundt portrettet lyder:

LEOPOLDVS DG RO M I S AVG GER HVN BO REX

Det kan oversettes omtrent slik:
«Leopold, av Guds nåde romersk keiser, konge av Tyskland, Ungarn og Böhmen.»

På baksiden brer symbolet på keiserriket seg over hele mynten: den kronede dobbelt hodede ørnen til Holy Roman Empire. De to hodene symboliserte at keiserens makt strakte seg i alle retninger. På brystet bærer ørnen våpenskjoldet til Transilvania.

Omskriften lyder DVCATVS NOV TRANSYLVANIAE – «den nye dukaten fra Transilvania». Samtidig forteller den også noe om myntens kvalitet: Den er laget etter dukatstandard, med omtrent 98,6 prosent rent gull.

Det var altså ikke alkymi som sto bak dette gullet.

Det var keiserlig makt.

Av Kjetil Kvist

Augustus (27 f.Kr.-14 e.Kr.) Denar, vekt 3,74 gram. Preget ved spansk myntsted. Foto: Classical Numismatic Group. Triton XXIX. Hammerslag: 3500 us dollars + omkostninger

Da diktatoren Julius Caesar (100–44 f.Kr.) ble drept i verdenshistoriens mest berømte attentat, kastet det Roma ut i en lang og kostbar borgerkrig. Caesars støttespillere tok opp kampen mot attentatmennene, og i maktkampen som fulgte trådte særlig én mann fram som leder: Marcus Antonius.

Attentatmennene, med Marcus Junius Brutus og Gaius Cassius Longinus i spissen, forsøkte først å holde seg i Roma. Men situasjonen ble raskt farlig for dem. Caesar hadde vært svært populær blant folket, og stemningen i byen var alt annet enn trygg for dem som sto bak drapet. Til slutt måtte de flykte.

Samtidig dukket det opp flere som ønsket å utnytte Caesars enorme popularitet. En av dem var hans unge adoptivsønn og arving, Augustus – den gang kjent som Octavian. Senere skulle han bli historiens første romerske keiser.

Octavian sverget tidlig hevn over attentatmennene. Men han brukte ikke bare våpen i kampen om makten. Han tok også i bruk et langt mer subtilt virkemiddel: mynter.

I Romerriket var det å være myntmester en politisk mulighet. Stillingen fungerte nærmest som et springbrett til en større karriere. Derfor brukte mange myntmestere myntene til å hedre sin egen slekt og minnes bragdene til berømte forfedre. Etter drapet på Caesar fikk denne praksisen et helt nytt politisk innhold. Nå ble mynter et effektivt propaganda­middel.

En av de mest berømte myntene fra denne tiden er en denar med bilde av en komet. Mynten ble riktignok preget i år 19 f.Kr., flere tiår etter Caesars død, men motivet peker tilbake på en dramatisk hendelse kort tid etter attentatet. Omskriften på mynten – «Divus Julius» – avslører budskapet: Julius Caesar var blitt en gud.

Historien bak kometen begynner med noen store festligheter som Octavian arrangerte til ære for sin adoptivfar. Slike offentlige feiringer var viktige i romersk politikk, og den unge arvingen hadde råd til å gjøre det skikkelig. Han hadde nemlig arvet en enorm formue etter Caesar og var nå en av de rikeste mennene i Roma.

Gjestene fikk mat og vin i overflod. Likevel var det ikke festmåltidet folk snakket om etterpå.

Under feiringen dukket nemlig en komet opp på himmelen. Den var så klar at den til og med kunne sees i dagslys. I flere dager hang den lysende over byen – i hele syv dager, ifølge kildene. For de overtroiske romerne var dette alt annet enn et tilfeldig himmelfenomen. Mange tolket kometen som et tegn: Den guddommelige Caesar hadde vist seg på himmelen.

Historien kan faktisk ha et snev av sannhet. Samtidige opptegnelser fra Han-dynastiet i Kina beskriver en komet som ble observert på samme tid. Fenomenet ser altså ut til å ha vært virkelig.

Octavian grep sjansen umiddelbart. Han brukte kometen som bevis på at Caesar hadde blitt guddommelig. Det romerske senatet lot seg overtale – eller kanskje presset – til å vedta at den myrdede diktatoren nå skulle æres som en gud.

For Octavian var dette politisk gull verdt.

Han sørget for at statuer av Caesar fikk en stjerne – eller komet – plassert på hodet. Samtidig tok han selv en ny og svært nyttig tittel: CAESAR DIVI FIL, «sønn av den guddommelige Caesar». Å kunne kalle seg sønn av en gud ga en helt spesiell autoritet i romersk politikk.

Historien om kometen inspirerte også datidens diktere. Den romerske poeten Ovid ga fenomenet en enda mer dramatisk forklaring. I hans versjon ber guden Jupiter gudinnen Venus om å hente Caesars sjel og føre den opp til himmelen. På vei opp begynner sjelen å brenne, flyr forbi månen og blir til en strålende stjerne.

Kanskje var det nettopp dette øyeblikket romerne mente de så på himmelen – da Caesars sjel skjøt ut av Venus’ hender og ble til kometen som senere ble foreviget på en romersk mynt.

sv Kjetil Kvist

Japanernes krigføring i Kina før utbruddet av 2. verdenskrig vakte avsky over hele verden. Det var en brutal angrepskrig, og det kinesiske folket ble slaktet ned. Særlig Nanking-massakren huskes den dag i dag. Dagen for massakren, 13. desember 1937, er en nasjonal minnedag i Kina. Mer enn 300 000 sivile og krigsfanger ble henrettet på grufulle måter, og det med internasjonal presse til stede.

Kineserne gjorde heroisk motstand, og de viste motstand på mange ulike måter. En for oss samlere interessant måte å vise motstand mot okkupantene på, var å skjule budskap i trykte sedler. Det ble gjort på flere måter, gjerne med skjulte kinesiske tegn som betydde «ut med de fremmede». Disse var ikke alltid like lette å se med det blotte øye, og kunne nok gi inspirasjon til dem som visste hvor tegnene lå skjult i seddelmotivet.

Japanerne opprettet en rekke seddelutstedende banker i Kina, og de går gjerne under navnet «marionettbanker». En av bankene var Federal Reserve Bank of China, og et par av deres sedler var overraskende rett på sak. Det finnes en flott seddel pålydende 1 dollar, som ble utgitt første gang i 1938. Overraskende nok ble den også utgitt som 1 yuan året etter. Forskjellen mellom dollar og yuan var mest kosmetisk.

Som på så mange kinesiske sedler domineres motivet av en flott drage, og en rekke djunker som seiler fredelig på et stille hav. Det er egentlig ikke noe portrett på seddelen, men inne i en ramme er det avbildet en kinesisk vismann – noen ganger identifisert som den kinesiske filosofen Konfutse (ca. 551 f.Kr.). Vanligvis er kinesiske vismenn fredelige og høflige, og hendene er normalt vist i en stilling som uttrykker respekt og vennlighet.

Men se en gang til på denne vismannen – hva er det han gjør med hendene?

Vismannen på seddelen gir rett og slett japanerne «finger’n».

Da denne gesten ble oppdaget, fikk man raskt opp sedler med et annet motiv. Det er usikkert hva som skjedde med seddelgravøren som var ansvarlig for motivet. Noen sier han klarte å flykte til Hongkong, andre sier han ble henrettet.

av Kjetil Kvist

Kredittkassens nye hovedbygg Stortorget 6, fotografert en kald regnværsdag i 1969- Foto: Oslo Museum/Wilhelm Råger, hentet fra Wikipedia. Tillatt brukt i følge kilden.

Christiania Bank og Kredittkasse var en av de aller første mynthandlerne som drev med salg av gull- og sølvmynter i Norge. Da banken utga sin andre salgsliste sommeren 1969 solgte de både kjente og mer ukjente norske og utenlandske mynter.

Det hører med til historien at gull lenge var vanskelig tilgjengelig for folk flest. Import og eksport av metallet var underlagt streng kontroll. Kjøp og salg av gullmynter var uvanlig, men forekom selvsagt blant samlere. Den offisielle gullprisen var lenge låst til 35 amerikanske dollar per 31,1 gram (unse). Det var amerikanerne som dikterte den prisen og den ble satt allerede i 1930-årene. Det ble enklere å skaffe seg gull i slutten av 1960-årene, og da denne prislisten ble utgitt i juni 1969 var gullprisen ca. 41 dollar per unse. Det tilsvarte da 293 norske kroner, eller 3544 kroner i 2026.

Kredittkassens salgsliste var et tidlig eksempel på fri – og nesten avgiftsfri – omsetning av gullmynter.

La oss se på noen eksempler.

Gullmynter

Allerede for 57 år siden var den norske 20-kroningen fra 1877 priset høyere enn de vanligere gullmyntene: Du måtte ut med 550 kroner for en fra 1877, men slapp unna med 400 kroner for en fra 1876. 20-kronen fra 1910 kostet mer med en prislapp på 475 kroner. En 10-kroning fra 1910 kostet så mye som 500 kroner.

Norsk 20 kroner 1878 i gull: Kredittkassen solgte disse for 400 kr sommeren 1969 Foto: Naturens Mangfold/Kjetil Kvist

De svenske og danske gullmyntene var rimeligere: Danske 20-kroner kostet ikke mer enn 175 kroner, mens 10-kroningene ble priset til 200 kroner. De svenske var noe dyrere med 400 kroner for 20-kroninger og 275 kroner for 10-kroninger.

Bruker vi Statistisk Sentralbyrås priskalkulator kan vi beregne hvor mye dette utgjør i 2026-kroner.

I tillegg til de nordiske gullmyntene var det store gullmynter fra andre land som dominerte prislisten. De gigantiske mexicanske 50-pesosmyntene kostet hele 475 kroner, som tilsvarer 5745 kroner i 2026. Men da snakker vi om en gullmynt med 37,5 gram netto rent gull, og en verdi i 2026 på 60 000 kroner! Hva med en krugerrand . 31,1 gram rent gull – til 375 kroner? Det var en ganske moderne mynt i 1969. Prisen den gangen tilsvarer 4535 kroner i 2026, men gullverdien er selvsagt langt høyere: 49 750 kroner!

Mexico 50 pesos 1945. Kostet bare 475 kroner i 1969. 37,5 gram netto gull! Foto: Naturens Mangfold/Kjetil Kvist

Samlermynter

Selv om Kredittkassen ikke lister opp norske og utenlandske samlermynter i noen særlig grad, så skriver de at de hadde et stort utvalg av dem også. Det ville jo være interessant å se prisene i 1969 for klassiske norske sjeldenheter som 1 krone 1878 og 2-kronene fra 1880-tallet.

Berømt 2 øre 1968. Du fikk hele myntsettet 1968 for bare 10 kroner hos Kredittkassen. Foto: Meyer Eek.

Likevel er det en mynt vi kan bite oss merke i: Kredittkassen solgte nemlig et «skillemyntsett 1968» for 10 kroner. Det tilsvarer 120 kroner i dag. Det står ikke i listen om det gjelder hardplast eller mykplast, men med en markedspris i dag på godt over 20 000 kroner var det kanskje et av listens aller beste kjøp. Om du kunne vente i 50 år med å cashe inn gevinsten. At du måtte ut med 10 kroner var slett ikke urimelig da pålydende var 6 kroner og 93 øre.

Kuriøst nok kostet en 10 kroner 1964 – sølvmynten til grunnlovens 150-årsjubileum – hele 20 kroner. Det tilsvarer 242 kroner i 2026, men nå er jo sølv dyrt om dagen og verdien nærmere 471 kroner.

Hele listen kan lastes ned: Myntboden 2-1969 1 (pdf)

Statistisk Sentralbyrås priskalkulator finner du her: Link (ekstern link)

Forfalskede mynter

Det forekommer dessverre at forfalskede mynter blir solgt som ekte samleobjekter. Siden begynnelsen av 2000-tallet har det blitt importert en rekke forfalskninger fra Kina. Mange av disse ble omsatt gjennom auksjonsplattformer som QXL, og selv erfarne samlere ble tidvis rammet. Blant annet ble falske kinesiske speciedalere solgt til full katalogpris.

Slike forfalskninger tilbys fortsatt fra tid til annen på ulike plattformer, blant annet i enkelte Facebook-grupper og på annonsesider som Finn.no. Det antas derfor at flere samlere uvitende kan ha falske mynter i sine samlinger.

Dette heftet, utgitt i 2009, gir en oversikt over de mest utbredte forfalskningene på det tidspunktet. Siden den gang har antallet og variasjonen av nye forfalskninger økt betydelig, noe som gjør det vanskelig å opprettholde en fullstendig og oppdatert oversikt.

Heftet kan lastes ned gratis her: Kinesiske_kroner_og_dalere (pdf)

Råd til samlere:
Ved kjøp av verdifulle mynter anbefales det å handle fra anerkjente forhandlere eller rådføre seg med erfarne samlere. En grundig visuell kontroll og sammenligning med dokumenterte eksemplarer kan bidra til å avdekke forfalskninger.

Ved å lese dette heftet kan man også tilegne seg nyttig kunnskap om hvordan slike forfalskninger kan gjenkjennes.

Heraclius opptrer ofte sammen med sine sønner Heraclius Constantine og Heraclonas på myntene. Forsiden av mynten har ingen innskrift, men viser keiser Heraclius i midten, med Heraclius Constantine til venstre og Heraclonas til høyre. De er vist i ulik størrelse – ikke for å gjengi deres faktiske høyde, men for å markere rang i dynastiet. Solidus i gull: 4,5 gram. Foro: Naturens Mangfold AS/Kjetil Kvist

En keiser i urolige tider

Heraklios (eller Heraclius, som vi myntsamlere kjenner ham som), var en bysantinsk keiser som regjerte i en urolig tid. Det var i hans regjeringstid islam trådte fram som en religion, men hans største fiende var likevel den sasanidiske herskeren Khusro II (590–628).

Opprør og maktovertakelse

Heraclius (575–641) kom til makten etter et vellykket opprør mot den svært upopulære keiser Phokas (Fokas) (602–610). Det var Heraclius’ far som startet opprøret i 608. Da Heraclius ble anerkjent som keiser, var det bysantinske riket under angrep fra flere kanter.

Krigen mot Sasaniderriket

Heraclius klarte å inngå fred med serberne og kroatene på Balkan, men han arvet krigen mot det persiske sassanideriket og deres mektige hersker Khusrou II. Krigen gikk så langt at sassanidene erobret store deler av Lilleasia (dagens Tyrkia), men ble stanset like utenfor den bysantinske hovedstaden Konstantinopel.

Bysants var fortsatt en mektig militærmakt, og da de gikk til motangrep, slo de endelig Khusrou II i Slaget ved Nineveh. Khusrou II ble raskt avsatt og myrdet av sin egen sønn Kavadh II (628). Han søkte deretter fred med Heraclius og trakk de sasanidiske styrkene ut fra de okkuperte områdene.

Islam vokser frem

Da profeten Muhammed døde i 632, ble han etterfulgt av det såkalte Rashidun-kalifatet. Disse satte straks i gang med erobringskriger og hadde enorm suksess.

En drivkraft var selvsagt den nyvunne religiøse overbevisningen, en annen var muligheten hver soldat hadde til å skaffe seg personlig rikdom. Persia falt allerede i 654 etter mange års krig, og dermed gikk også det mektige sassanidiske dynastiet under. Flere områder som tidligere hadde vært kontrollert av bysantinerne i Midtøsten, ble erobret av de islamske hærene. En ny tid hadde begynt – og med den nye utfordringer for det bysantinske riket.

Arv og maktkamp etter Heraclius’ død

Heraclius døde av sykdom i 641 og ble etterfulgt av sine to sønner. Den eldste sønnen, Heraclius Constantine, var svakelig og døde av naturlige årsaker før han hadde sittet som keiser i hundre dager.

Halvbroren Heraclonas var upopulær på grunn av sin mor, Heraclius’ andre kone, Martina. Heraclonas adopterte deretter sin halvbrors sønn Constans som medkeiser. Kort tid etter ble Heraclonas og Martina avsatt. De fikk nesene skåret av og tungene trukket ut, før de ble sendt i eksil til Rhodos. Den unge Constans II (641–668) ble ny enehersker.

Det sanne kors og kristen symbolikk

Heraclius blir betraktet som en sterk keiser som hadde større suksess enn mange av sine etterfølgere. En av hans store bedrifter var å finne «det sanne kors» og bringe det til Konstantinopel i 629. Dette var korset Jesus ble korsfestet på, og det hadde selvsagt enorm betydning for kristenheten.

Myntpreging under Heraclius

Som de fleste bysantinske keisere preget Heraclius store mengder gullmynter i form av solidi. Denne myntenheten ble innført av Konstantin den store (307–337) og var både godt innarbeidet og høyt respektert.

Heraclius preget også en del sølvmynter – blant annet valøren hexagram – men mange mener dette egentlig bare var en erstatningsmynt for solidi og at den ble preget kun unntaksvis. Bronsemynter i flere valører, opp til 40 nummi (follis), ble også preget, men mange av dem ble skjødesløst slått over tidligere utgitte bronsemynter og er sjelden attraktive for samlere.

av Kjetil Kvist